Eksistensens stadier og angstens rolle.
Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813–1855) regnes som eksistensialismens far, selv om han levde lenge før begrepet ble brukt. Kierkegaard var dypt opptatt av hva det vil si å være et eksisterende individ, i motsetning til å bare være en del av en abstrakt masse. For ham var subjektiviteten sannheten – det var i den enkeltes indre liv at meningen lå.
Kierkegaard beskrev tre eksistensielle stadier som mennesket kan leve i: det estetiske, det etiske og det religiøse stadiet. Hvert stadium representerer en livsholdning, en måte å eksistere på.
Det estetiske stadiet handler om å leve for øyeblikkets nytelse, søke nye opplevelser, og unngå kjedsomhet. Her lever man i et jag etter stimuli, men ender ofte i tomhet og fortvilelse når nytelsen alltid er flyktig.
Det etiske stadiet innebærer å ta ansvar, forplikte seg til verdier og lover, og leve moralsk. Her anerkjenner man plikter overfor andre og seg selv. Man lever ikke lenger bare for nytelsen, men for det gode.
Det religiøse stadiet er det høyeste, der mennesket står i et personlig, subjektivt forhold til Gud. Her går man utover det rasjonelle og det etiske, og tar et «troens sprang» – et valg som ikke kan begrunnes rasjonelt, men bare leves i tro.
Kierkegaard bruker litterære figurer som symboler: Don Juan representerer det estetiske (forførerens jakt på nye erobringer), Sokrates representerer det etiske (filosofen som lever for sannhet og plikt), og Abraham representerer det religiøse (den troende som er villig til å ofre alt for Gud, selv sin egen sønn).
Angstbegrepet er sentralt hos Kierkegaard. I verket Begrebet Angest (1844) beskriver han angst som «frihetens svimmelhet». Når vi ser ned i mulighetenes avgrunn – alle de valgene vi kan ta, alle retningene livet kan gå – kan vi bli grepet av en svimlende følelse. Angsten oppstår fordi vi vet at vi må velge, men ikke vet hva som er riktig.
Kierkegaard skiller mellom frykt og angst. Frykt rettes mot noe konkret (en farlig situasjon), mens angst er retningsløs og handler om selve tilværelsens åpenhet. Angsten er en uro vi kjenner når vi blir bevisste vår egen frihet og ansvar. Den som flykter fra angsten, flykter fra seg selv og sin frihet.
Kierkegaard bruker bildet av å stå på kanten av et stup. Du kjenner ikke frykt for å falle (du kan holde deg borte fra kanten), men angst for muligheten til å kaste deg utfor. Angsten handler om at du kunne hoppe, om at du har friheten til å ta et ødeleggende valg. Dette er frihetens svimmelhet.
Det religiøse stadiet krever det Kierkegaard kaller et troens sprang. Dette er et valg som går utover rasjonaliteten, utover bevis og argumenter. Tro kan ikke begrunnes logisk – den må leves. For Kierkegaard var Abraham, som var villig til å ofre Isak, det ultimate eksemplet på tro: et paradoksalt, irrasjonelt, men dypt personlig forhold til Gud.
Kierkegaards filosofi er en påminnelse om at livet ikke kan leves «teoretisk». Vi må velge, vi må forplikte oss, og vi må leve med usikkerheten. Angsten er ikke noe vi skal bli kvitt, men noe vi må anerkjenne som en del av vår frihet. Bare da kan vi leve autentisk.