8.2 Norge 1814 og veien til selvstendighet

400 år i union med Danmark

Forestill deg at du er norsk på 1700-tallet. Kongen din bor i København. Lovene bestemmes i København. Universitetet ligger i København. Vil du bli prest, jurist eller offiser, må du reise til København. Skal du klage på noe, sender du klagen til København. Norge er ikke et eget land - det er en provins i det danske riket.

Slik hadde det vært i over 400 år. Siden 1380 hadde Norge vært i union med Danmark, og unionen var alt annet enn likeverdig. Danmark var storebror, Norge var lillebror. Etter reformasjonen i 1536 ble Norge formelt degradert til et dansk "lydrike" - en lydige provins som skulle gjøre som den fikk beskjed om.

Men Norge var ikke helt utvisket. Landet beholdt sine egne lover, sin egen kirke, og - kanskje viktigst - sin sterke bondestand. Norske bønder var frie menn som eide sin egen jord, i motsetning til danske bønder som var livegne under godseiere. Denne forskjellen skulle få stor betydning når frigjøringen kom.

Napoleon, krig og et sjansens vindu

Så skjedde det noe ingen hadde ventet. Napoleonskrigene - de enorme konfliktene som herjet Europa fra 1799 til 1815 - skapte en ny situasjon for Norges stilling.

Danmark-Norge hadde havnet på Napoleons side i krigen, og da Napoleon begynte å tape, ble Danmark-Norge straffet. Ved Kielfreden i januar 1814 ble Danmark tvunget til å avstå Norge til Sverige. Norge ble rett og slett overført fra en konge til en annen, som en eiendel i et krigsoppgjør.

Men nordmennene godtok ikke dette. Prins Christian Frederik, den danske stattholderen i Norge, så sin sjanse. Han mobiliserte norsk motstand og kalte inn til en riksforsamling - et valgt møte der Norges fremtid skulle avgjøres.

Tenk deg spenningen. I februar 1814 visste ingen hvordan dette ville ende. Sverige krevde Norge. Stormaktene i Europa - Storbritannia, Russland, Østerrike - hadde lovet Norge til Sverige som belønning for at Sverige hadde kjempet mot Napoleon. Fra svensk side var kravet legitimt: Kronprins Karl Johan hadde bidratt avgjørende til seieren over Napoleon, og stormaktene hadde gjennom Kielfreden anerkjent Norges overføring til Sverige. For Sverige var dette en rettmessig kompensasjon for tapet av Finland til Russland i 1809.

Norge på sin side forsøkte å trekke seg ut av denne avtalen og hevde sin rett til selvstendighet. Det var en usikker situasjon, og den kom til å forme Norges historie i lang tid fremover.

17. mai 1814 - Grunnloven på Eidsvoll

Den 10. april 1814 samlet 112 menn seg på Eidsvoll jernverk, nord for Oslo. De var valgt fra hele landet - embetsmenn, bønder og byborgere. Oppdraget deres var enormt: å skrive en grunnlov for Norge og bestemme landets fremtid.

På Eidsvoll dannet det seg raskt to partier. Selvstendighetspartiet, ledet av Christian Magnus Falsen, ville ha full uavhengighet med Christian Frederik som konge. Unionspartiet, ledet av grev Wedel, mente Norge burde akseptere union med Sverige, men forhandle seg frem til best mulige vilkår.

Selvstendighetspartiet vant. Og så, på rekordtid - bare seks uker - skrev disse 112 mennene en av Europas mest liberale grunnlover.

Den 17. mai 1814 ble Norges Grunnlov vedtatt. Den bygget på revolusjonære prinsipper: Maktfordeling mellom Stortinget (lovgivende), kongen (utøvende) og domstolene (dømmende). Folkesuverenitet - makten utgikk fra folket, ikke fra Gud eller arv. Individuelle rettigheter som ytringsfrihet, trykkefrihet og næringsfrihet. Og en stemmerett som var uvanlig bred for sin tid - ca. 40 prosent av alle voksne menn fikk stemme.

Grunnloven hadde også særnorske trekk. Odelsretten ble grunnlovsfestet - bøndenes rett til å arve jord ble beskyttet. Adelsprivilegier ble opphevet, slik at formelle standsforskjeller ble avskaffet. Det bør likevel nevnes at stemmeretten i praksis var begrenset til menn med eiendom, noe som utelukket store deler av befolkningen, inkludert alle kvinner, tjenestefolk og eiendomsløse.

Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Men situasjonen var usikker, for Sverige hadde ikke gitt opp kravet på Norge, og stormaktene støttet det svenske kravet.

Union med Sverige - men på norske vilkår

Sommeren 1814 kom konfrontasjonen. Den svenske kronprinsen Karl Johan marsjerte med sin hær mot Norge. Den korte krigen som fulgte, gikk dårlig for nordmennene, og Norge måtte godta union med Sverige.

Men her skjedde noe bemerkelsesverdig: Norge fikk beholde Grunnloven. Den ble justert i november 1814 (Novembergrunnloven) for å tilpasses en union med Sverige, men prinsippene ble stående. Norge beholdt Stortinget, egen regjering, egne lover, egen hær og - etter hvert - eget flagg.

Unionen var en personalunion: Norge og Sverige delte konge, men var ellers to separate land med egne institusjoner. For nordmennene ble det et livsviktig poeng at dette ikke var som forholdet til Danmark. Norge var ikke en provins - det var et selvstendig kongerike i union med Sverige.

Gjennom hele 1800-tallet kjempet Stortinget for å utvide norsk selvstyre. I 1821 nektet Stortinget å opprette norsk adel - og kongen måtte gi etter. I 1837 kom formannskapslovene som ga lokalt selvstyre. I 1884 ble parlamentarismen innført etter en dramatisk riksrettssak - fra nå av måtte regjeringen ha Stortingets tillit for å sitte. Og så var det flaggsaken - den lange kampen for et rent norsk flagg uten unionsmerke, som ble et sterkt symbol på norsk nasjonalisme.

For hvert tiår som gikk, ble unionen løsere og Norges selvstendighet sterkere. Det var bare et spørsmål om tid før bruddet kom.

1905 - unionsoppløsningen

Det endelige bruddet kom i 1905, og det handlet om noe som kan virke smått: konsulatvesenet. Norge ville ha egne konsulater i utlandet for å ivareta norske handelsinteresser. Sverige nektet. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Den 7. juni 1905 erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst. Begrunnelsen var at kongen ikke hadde klart å danne en norsk regjering - en formell spissfindighet, men den ga bruddet et juridisk grunnlag.

Så kom folkeavstemningen. Den 13. august 1905 gikk stemmeberettigede menn til urnene, og resultatet var overveldende: 368 208 stemte ja til oppløsning, bare 184 stemte nei. Det er viktig å merke seg at kvinner ikke hadde stemmerett i denne folkeavstemningen. Kvinner organiserte likevel en uoffisiell underskriftskampanje der nesten 300 000 kvinner skrev under for oppløsning, men disse underskriftene ble ikke regnet som offisielle stemmer. Resultatet representerte altså bare den mannlige delen av befolkningen.

Men det var fare for krig. Sterke krefter i Sverige ønsket en militær løsning, og den svenske hæren var langt sterkere enn den norske. Begge sider valgte til slutt forhandlinger. I Karlstad ble det oppnådd en fredelig løsning: Sverige anerkjente norsk uavhengighet mot at Norge rev noen grensefestninger.

I en ny folkeavstemning valgte nordmennene monarki framfor republikk. Den danske prinsen Carl ble valgt til konge og tok navnet Haakon VII. Han kom til Norge 25. november 1905 med sin kone Maud og lille sønn Olav.

Etter nesten 500 år i union - først med Danmark, så med Sverige - ble Norge en fullt uavhengig stat. Unionsoppløsningen i 1905 skjedde fredelig, noe som var uvanlig i europeisk sammenheng. Både norske og svenske forhandlere bidro til den fredelige løsningen i Karlstad.

En grunnlov med lyse og mørke sider

Før vi avslutter, må vi også se kritisk på Grunnloven av 1814. For all sin liberale glans hadde den også mørke sider som vi i dag ser på med andre øyne.

Paragraf 2 slo fast at den evangelisk-lutherske religion var statsreligion. Jesuitter og munkeordener var forbudt. Og så stod det: "Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget." Jøder var altså nektet adgang til Norge. Denne jødeparagrafen ble stående helt til 1851, da den ble fjernet etter en lang kamp der dikteren Henrik Wergeland var en sentral forkjemper.

Grunnloven var også begrenset når det gjaldt hvem som fikk delta. Bare menn med eiendom fikk stemmerett. Kvinner var utelukket. Samene hadde ingen representanter på Eidsvoll. De laveste klassene ble holdt utenfor.

Likevel er det viktig å se Grunnloven i sin samtid. I 1814 var den en av verdens mest demokratiske dokumenter. Og den var et levende dokument - den er blitt endret over 300 ganger for å tilpasse seg nye tider og verdier. Jødeparagrafen ble fjernet. Kvinner fikk stemmerett i 1913. Samiske rettigheter ble grunnlovsfestet i 1988.

Grunnlovens historie viser at den har vært et dokument i kontinuerlig utvikling, der ulike grupper gjennom tidene har kjempet for å utvide rettighetene den gir.

Oppsummering

Norges vei til selvstendighet var en lang prosess som strakte seg over nesten 500 år - fra union med Danmark (1380-1814), via union med Sverige (1814-1905), til full uavhengighet i 1905.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Kielfreden (1814): Danmark måtte avstå Norge til Sverige som del av krigsoppgjøret etter Napoleonskrigene
- Riksforsamlingen på Eidsvoll: 112 menn som skrev Grunnloven og vedtok den 17. mai 1814
- Personalunion: Norge og Sverige delte konge, men hadde ellers egne institusjoner
- Parlamentarisme (1884): Regjeringen må ha Stortingets tillit
- 7. juni 1905: Stortinget erklærte unionen oppløst
- Haakon VII: Norges første konge etter uavhengigheten

Det viktigste du tar med deg:
1814 og 1905 er sentrale hendelser i norsk historie. 1814 ga Grunnloven og folkesuverenit som prinsipp. 1905 ga full uavhengighet fra Sverige. Veien dit innebar både konflikt og kompromiss - en kort krig i 1814 og trusselen om krig i 1905 - men begge ganger ble det til slutt funnet forhandlingsløsninger. Disse hendelsene er sentrale i norsk selvforståelse, men historikere har også påpekt at fortellingen om dem har blitt forenklet og romantisert over tid.