11.1 Årsaker til første verdenskrig

Skuddene som forandret verden

Tenk deg at du star pa et hjorne i Sarajevo, en varm sommerdag i 1914. Det er den 28. juni. En apen bil kjorer sakte forbi med erkehertug Franz Ferdinand av Osterrike-Ungarn og hans kone Sophie. Plutselig horer du to skudd. Erkehertugen og kona hans synker sammen. En ung mann med pistol blir overmannet av mengden.

Denne unge mannen, Gavrilo Princip, ante neppe hva han hadde satt i gang. Pa seks uker ville skuddene hans fore til at alle Europas stormakter var i krig med hverandre. Fire ar senere var 17 millioner mennesker dode, fire imperier hadde kollapset, og verden var forandret for alltid.

Men hvordan kunne et attentat i en liten by pa Balkan utlose den storste krigen verden hadde sett? Svaret ligger ikke bare i hendelsene den sommeren. Det ligger i tiars spenninger, rivaliseringer og frykt som hadde bygget seg opp i Europa. La oss se naermere pa hva som egentlig ledde til forste verdenskrig.

MAIN - Fire faktorer som la grunn for krig

Historikere bruker ofte forkortelsen MAIN for a huske de langsiktige arsakene til forste verdenskrig. La oss ga gjennom hver av dem.

Militarisme gjennomsyret Europa i arene for krigen. Alle stormaktene bygget opp enorme haerer og flater. Tyskland og Storbritannia konkurrerte om a ha den mektigste marinen. A vaere en stor nasjon betydde a ha et sterkt militar - og et sterkt militar var noe a vaere stolt av. Uniformer, parader og militaer aere ble dyrket overalt. Generalene hadde enorm innflytelse pa politikken.

Allianser delte Europa i to fiendtlige blokker. Pa den ene siden hadde vi Trippelalliansen: Tyskland, Osterrike-Ungarn og Italia. Pa den andre siden Trippelententen: Frankrike, Russland og Storbritannia. Tanken bak alliansene var avskrekking - ingen ville angripe fordi de visste at fiendens allierte ville komme til unnsetning. Men i praksis skapte alliansene en dominoeffekt der enhver konflikt kunne trekke inn alle stormaktene.

Imperialisme - konkurransen om kolonier og innflytelse - skapte spenninger mellom stormaktene. Storbritannia og Frankrike hadde de storste imperiene, mens Tyskland - som ble samlet forst i 1871 - kom sent til kolonikapplopet og folte seg forbigatt. Rivaliseringen om Afrika og Asia forgiftet forholdet mellom maktene.

Nasjonalisme var kanskje den kraftigste kraften av alle. Folk identifiserte seg sterkt med nasjonen sin og trodde den var overlegen andre nasjoner. Pan-slavisme - ideen om at alle slaviske folk burde sta sammen - drev Russland til a stotte Serbia. Pan-germanisme drev onsket om a samle alle tysktalende. Og pa Balkan, der mange folkegrupper levde om hverandre, var nasjonalismen spesielt eksplosiv.

Balkan - Europas kruttonne

Hvis MAIN-faktorene var kruttet, var Balkan lunta. Denne regionen i sorøst-Europa ble kalt "Europas kruttønne" fordi den var full av eksplosive spenninger.

Det osmanske riket, som hadde styrt Balkan i hundrevis av ar, var pa vei ut. Etter hvert som osmanerne trakk seg tilbake, oppstod det et maktvakuum. Nye nasjonalstater som Serbia, Bulgaria, Romania og Hellas vokste fram, og alle hadde overlappende krav pa territorier og befolkninger.

Serbia var spesielt ambisios. Landet drømte om a samle alle serbere - og alle sørslavere - i ett stort rike. Problemet var at mange serbere bodde i Osterrike-Ungarn, særlig i Bosnia-Hercegovina som Osterrike hadde annektert i 1908. Serbia sa pa Osterrike-Ungarn som en undertrykker som matte bekjempes.

Osterrike-Ungarn, pa sin side, fryktet serbisk nasjonalisme. Keiserriket var et lappeteppe av ulike folkegrupper - tyskere, ungarere, tsjekkere, polakker, kroater, serbere og mange flere. Hvis serbisk nasjonalisme spredte seg, kunne hele riket falle sammen. Osterrike-Ungarn ville knuse Serbia for det var for sent.

Og bak Serbia stod Russland. Russerne sa seg selv som beskyttere av slaviske folk og ville ikke la Osterrike-Ungarn ødelegge Serbia. Sa da Gavrilo Princip skjøt erkehertugen, var det ikke bare et attentat pa en enkelt mann - det var en gnist i et rom fullt av krutt.

Julikrisen - seks uker som forandret alt

Etter attentatet 28. juni 1914 stod Europa ved et veiskille. Det fantes fortsatt muligheter for a unnga krig. Men beslutning etter beslutning drev Europa naermere avgrunnen.

Forst ga Tyskland Osterrike-Ungarn det som er blitt kalt "blankosjekken" - et lofte om full støtte uansett hva Osterrike valgte a gjøre mot Serbia. Dette ga Osterrike frihet til a handle aggressivt.

Den 23. juli sendte Osterrike-Ungarn et ultimatum til Serbia med krav som var designet for a vaere uakseptable - inkludert at østerrikske tjenestemenn skulle delta i etterforskningen pa serbisk jord. Overraskende nok aksepterte Serbia nesten alt, men Osterrike-Ungarn var ikke fornøyd. Den 28. juli erklarte de krig mot Serbia.

Na begynte dominoene a falle. Russland ville ikke la Serbia bli knust og begynte a mobilisere hæren sin. Tyskland krevde at Russland skulle stoppe mobiliseringen. Da Russland nektet, erklarte Tyskland krig mot Russland den 1. august.

Men Tyskland hadde et problem: De hadde lenge fryktet a matte kjempe pa to fronter - mot Russland i øst og Frankrike i vest. Deres løsning var Schlieffenplanen: a knuse Frankrike raskt for russerne rakk a mobilisere. Sa selv om Frankrike ikke hadde gjort noe, erklarte Tyskland krig ogsa mot dem og invaderte gjennom Belgia.

Dette trakk inn Storbritannia. Britene hadde garantert Belgias nøytralitet, og de var allierte med Frankrike. Den 4. august var ogsa Storbritannia i krig. Pa seks uker hadde et attentat i Sarajevo blitt til en verdenskrig.

Kunne krigen vaert unngått?

Etterpåklokskap er lett. Men det er verdt a spørre: Var forste verdenskrig uunngåelig?

Det fantes flere punkter der andre valg kunne vaert gjort. Osterrike-Ungarn kunne akseptert Serbias svar pa ultimatumet - Serbia ga nesten etter pa alle punkter. Tyskland kunne latt vaere a gi blankosjekken. Russland kunne utsatt mobiliseringen for a gi tid til diplomati. Stormaktene kunne kalt inn en internasjonal konferanse, slik de hadde gjort i tidligere kriser.

Men flere faktorer arbeidet mot fred. Folkeopinionen i mange land var preget av nasjonalistisk entusiasme og krigsstemning. Militære planer krevde rask mobilisering - a utsette kunne bety a tape. Lederne undervurderte hva en moderne krig ville koste. Og prestisje stod pa spill - ingen ville fremsta som svak.

Kanskje var det ikke en enkelt beslutning som utløste krigen, men hele systemet. Europa hadde bygget opp en krigsmaskin gjennom opprustning, allianser og rivalisering. Det trengtes bare en gnist for a sette det hele i brann.

Laerdommen er tung: Internasjonale systemer basert pa frykt, opprustning og nullsumtenkning kan fore selv demokratiske og siviliserte nasjoner ut i katastrofe. Nar alle forbereder seg pa krig, øker sjansen for at krig faktisk bryter ut.

Hvem hadde skylden?

Spørsmalet om skyld for forste verdenskrig har vaert debattert i over hundre ar. Versailles-traktaten i 1919 la skylden pa Tyskland, men var det rettferdig?

Tyskland ga blankosjekken og fulgte Schlieffenplanen aggressivt. Men Osterrike-Ungarn utformet ultimatumet som skulle provosere krig. Russland mobiliserte raskt og bidro til eskalering. Serbia hadde tolerert nasjonalistiske grupper som den Gavrilo Princip tilhørte. Frankrike og Storbritannia hadde sine egne motiver for a slutte seg til krigen.

Kanskje er det mer fruktbart a se pa systemet enn enkeltaktører. Alliansene skapte en dominoeffekt der enhver konflikt kunne bli global. Militarismen gjorde at ledere tenkte i militaere løsninger. Nasjonalismen skapte hat og frykt mellom folk. Imperialismen gjorde stormaktene til rivaler.

Det viktigste vi kan laere, er ikke hvem som var skyldig, men hvordan slike katastrofer kan unngås i fremtiden. Forste verdenskrig viste at selv "siviliserte" nasjoner kan miste kontrollen og styrte ut i avgrunnene. Det er en advarsel som fortsatt er relevant i dag.

Oppsummering

Forste verdenskrig brøt ut i 1914 etter at erkehertug Franz Ferdinand ble skutt i Sarajevo. Men de virkelige arsakene la i arevis med spenninger og rivaliseringer mellom Europas stormakter.

Nøkkelbegreper du na kjenner:
- MAIN: Militarisme, Allianser, Imperialisme, Nasjonalisme - de fire langsiktige arsakene
- Trippelalliansen: Tyskland, Osterrike-Ungarn, Italia
- Trippelententen: Frankrike, Russland, Storbritannia
- Balkan - "Europas kruttønne": Ustabil region med overlappende nasjonale krav
- Attentatet i Sarajevo: 28. juni 1914 - den utløsende hendelsen
- Blankosjekken: Tysklands støtteløfte til Osterrike-Ungarn
- Schlieffenplanen: Tysklands strategi for a unnga tofrontskrig
- Julikrisen: Seks uker fra attentat til verdenskrig

Det viktigste du tar med deg:
Krigen var ikke uunngåelig, men systemet med allianser, opprustning og nasjonalistisk rivalisering gjorde den stadig mer sannsynlig. En lokal konflikt pa Balkan kunne utløse en verdenskrig fordi alle stormaktene var bundet sammen i et nett av allianser og frykt. Det er en advarsel om hvordan internasjonale systemer basert pa mistillit kan føre til katastrofe.