1.12 Symbolisme og stemningsdiktning

Det som ikke kan sies

Tenk deg at du star ved havet en sen kveld. Solen er i ferd med a ga ned, og himmelen farges i rosa og gull. Bolene slår rolig mot stranden. Du foler noe - en lengsel, kanskje, en sorg, en glede du ikke kan sette ord pa.

Hvordan skulle du beskrive dette oyeblikket? Du kan liste opp fakta: solnedgang, hav, bolger. Men da mister du det viktigste - stemningen, folelsen, det som ikke lar seg fange i direkte ord.

Symbolistene forsto dette. De visste at de viktigste tingene i livet - kjærlighet, dod, skjonnhet, lengsel - ikke kan uttrykkes direkte. De ma antydes, suggereres, symboliseres.

Derfor utviklet de en helt ny type poesi. En poesi der klangen var like viktig som meningen. Der symboler pekte mot noe som la bakom ordene. Der leseren ikke skulle forsta, men fole.

Denne bevegelsen startet i Frankrike pa 1880-tallet med diktere som Mallarme og Verlaine. Snart spredte den seg til resten av Europa - inkludert Norge, der Sigbjorn Obstfelder og Vilhelm Krag skulle bli de fremste representantene.

Fra Paris til verden

Det hele begynte med Charles Baudelaire. Hans diktsamling "Ondets blomster" (1857) var en skandale - men ogsa en apenbaring. Baudelaire skrev om det forbudte, det morke, det usigelige. Og han gjorde det med en formbevissthet og en sanselig intensitet som var helt ny.

Baudelaires mest berømte dikt heter "Correspondances" - "Korrespondanser". Det handler om skjulte sammenhenger mellom sansene og mellom det synlige og det usynlige. "Parfymene, fargene og tonene svarer til hverandre," skrev han. Dette ble symbolismens grunnide: at det finnes en dypere virkelighet bak overflaten, og at kunsten kan ane denne virkeligheten.

Stephane Mallarme tok ideen videre. Hans dikt er naermest hermetiske - sa vanskelige at selv franske lesere sliter. Men det var meningen. Mallarme mente at diktet skulle vaere som en gate, et mysterium som gradvis avslorer seg. Han arbeidet i arevis med sine dikt, slipte hvert ord til det var perfekt.

Paul Verlaine var mer tilgjengelig, mer musikalsk. "Musikk fremfor alt," var hans motto. Diktene hans flyter og synger, fulle av vage stemninger og myke klanger. De handler sjelden om noe konkret - de skaper stemninger.

Arthur Rimbaud var geniet som brant ut for tidlig. Han skrev all sin poesi mellom 15 og 19 ar, sa sluttet han helt. Hans "Opplevelser i helvete" og "Illuminasjoner" er visjonære tekster som sprenger alle grenser.

Disse fire - Baudelaire, Mallarme, Verlaine, Rimbaud - skapte symbolismen. Snart skulle ideene deres spre seg over hele Europa.

A antyde det usigelige

Symbolistene hadde en filosofi. De trodde at den synlige virkeligheten bare var en overflate - og at det fantes en dypere, skjult virkelighet bakom. Denne virkeligheten kunne ikke uttrykkes direkte. Den kunne bare antydes, suggereres, symboliseres.

Symbolet var nokkeleen. Et symbol er ikke bare et tegn som star for noe annet - som et flagg star for et land. Et symbolistisk symbol er mer apent, mer gatefylt. Det peker mot noe som ikke helt lar seg definere.

Ta havet som eksempel. I et realistisk dikt kan havet vaere bare hav - et fysisk sted der handling utspiller seg. Men i et symbolistisk dikt er havet et symbol: for det uendelige, for lengsel, for dod, for det ubevisste. Det betyr ikke bare en av disse tingene - det vibrerer av alle mulige betydninger.

Musikaliteten var like viktig. Verlaines motto - "Musikk fremfor alt" - ble symbolistenes credo. Ordenes klang, rytmen, rimet - alt dette skulle skape en stemning som traff direkte, for forstand og analyse.

Og de avviste realismens direkte meddelelse. Et dikt skulle ikke forklare, ikke argumentere, ikke beskrive. Det skulle fremkalle. Leseren skulle ikke forsta med hodet, men fole med hele kroppen.

"A navngi en ting er a odelegge tre fjerdedeler av nytelsen," skrev Mallarme. "A antyde, det er drommen." Dette er symbolismens kjerne i en setning.

Norske stemmer

Pa 1890-tallet nadde symbolismen Norge. Her tok den en saeregen form, blandet med den norske tradisjonen for naturskildring og med nyromantikkens interesse for folkloristikk og mystikk.

Sigbjorn Obstfelder ble den fremste norske symbolisten. Hans dikt er enkle pa overflaten - korte setninger, hverdagslige ord. Men under overflaten vibrerer det av eksistensiell uro. Hans berømmte dikt "Jeg ser" fanger folelsen av fremmedgjoering med forbausende enkelhet: "Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt..."

Vilhelm Krag representerte en annen variant - mer musikalsk, mer formet, men like stemningsfull. Hans lyrikk fanger sørlandsnaturen i toner av lengsel og melankoli. Diktet "Fandansen" med sitt refrent "Aa, jeg ved en sorgelig vise" ble folkekjaert og synges fortsatt.

Men symbolismen pavirket ogsa prosaen. Hamsuns tidlige romaner har klare symbolistiske trekk - den lyriske stilen, naturen som sjelslandskap, de uforklarlige stemningene.

Og i dramaet? Ibsens sene stykker beveget seg i symbolistisk retning. "Vildanden" med sin mystiske fugl, "Bygmester Solness" med sitt taarn, "Nar vi dode vaagner" med sin symbolmetning - alt dette viser at symbolismens pavirkning rakk langt utover lyrikken.

Nar sansene blandes

Et sarlig kjennetegn ved symbolistisk poesi er synestesi - sansenes blanding. Farger kan "lyde", toner kan "glitre", dufter kan vaere "morke". Sansegrensene brytes ned.

"Bla toner", "varm farge", "skarp smak", "mork stemme" - dette er synestesier vi bruker i dagligtale uten a tenke over det. Men symbolistene gjorde teknikken bevisst og tok den mye lenger.

Baudelaires "Correspondances" er noykkelteksten. Her beskrives sammenhengen mellom sansene som et "dypt enhetens tempel" der "parfymene, fargene og tonene svarer til hverandre". Det finnes skjulte forbindelser mellom alt - og dikteren er den som kan ane disse forbindelsene.

I norsk litteratur finner vi synestesi saerlig hos Obstfelder. Hans forvirrede jeg-personer opplever verden gjennom sanser som ikke holder seg pa plass. Grenene mellom det horte, det sette, det faste er usikre. Dette speiler den eksistensielle usikkerheten - folelsen av a ikke vaere helt til stede i verden.

Synestesien har en filosofisk funksjon: Den viser at virkeligheten ikke er ordnet i pene kategorier. Den synlige verden flyter sammen i en dypere enhet som ordene bare kan antyde.

En langvarig pavirkning

Symbolismen var ikke bare en kortvarig mote. Den la grunnlaget for mye av det 20. arhundrets litteratur - saerlig modernismen.

Tenk pa T.S. Eliots "The Waste Land" (1922), et av modernismens hovedverk. Det er fullt av symboler, uklare sammenhenger, bruddstykker som ikke forklares. Eliot hadde laert av symbolistene. Hans dikt krever at leseren arbeider aktivt for a finne mening - akkurat som Mallarmes.

Virginia Woolfs romaner, med sin subjektive tid og sine flytende bevisstheter, skylder ogsa symbolismen mye. Ideen om at virkeligheten formes av sansene og folelsene, at den ikke finnes objektivt "der ute", var symbolistenes ide for den ble modernistenes.

I lyrikken er pavirkningen enda tydeligere. Hele den moderne poesitradisjonen - fra Rilke til Transtromer, fra Olav H. Hauge til Tor Ulven - bygger pa det symbolistene startet. Ideen om at diktet skal fremkalle, ikke forklare, er blitt en selvfolge.

Og selv i poplarer finner vi arven. Nar Bob Dylan skriver "Tangled Up in Blue" med sine gatefylte bilder, nar Leonard Cohen fyller sangene sine med religiose og erotiske symboler - da fortsetter de en tradisjon som Baudelaire startet for over 150 ar siden.

Oppsummering

Symbolismen oppsto i Frankrike pa 1880-tallet som en reaksjon mot realismens direkte meddelelse.

Sentrale franske symbolister:
- Charles Baudelaire (forloperen)
- Stephane Mallarme
- Paul Verlaine
- Arthur Rimbaud

Symbolismens estetikk:
- Symbolet som vei til dypere sannhet
- "A antyde, ikke navngi"
- Musikalitet i spraker
- Synestesi (sansenes blanding)
- Avvisning av direkte beskrivelse

Symbolismen i Norge:
- Sigbjorn Obstfelder (fremste representant)
- Vilhelm Krag (stemningslyrikk)
- Pavirket ogsa Hamsuns prosa
- Ibsens sene dramaer har symbolistiske trekk

Synestesi:
- Sanseinntrykk overfores mellom omrader
- "Bla toner", "varm farge"
- Antyder dypere sammenhenger

Arv:
- Grunnlag for modernismen
- Preger fortsatt lyrikken
- Ideen om a fremkalle fremfor a forklare