4.2 De fire straffbarhetsvilkårene

De fire straffbarhetsvilkårene

At en handling er straffbar, betyr ikke automatisk at gjerningspersonen kan straffes. For at noen skal kunne dømmes til straff, må fire vilkår – de fire straffbarhetsvilkårene – være oppfylt samtidig. Mangler ett av vilkårene, kan personen ikke straffes.

Tenk på det slik: Selv om det er forbudt å stjele, kan vi ikke straffe en femåring som tar en sjokolade i butikken – barnet er for ungt. Og vi kan ikke straffe en person som er så psykisk syk at han ikke forstår hva han gjør.

De fire straffbarhetsvilkårene er:
1. Handlingen må bryte loven (det objektive straffbarhetsvilkåret)
2. Gjerningspersonen må ha utvist skyld (forsett eller uaktsomhet)
3. Gjerningspersonen må være tilregnelig
4. Gjerningspersonen må ha fylt 15 år (strafferettslig alder)

La oss se nærmere på hvert av disse vilkårene.

Gjerningsbeskrivelsen – lovens «oppskrift»

Hvert straffebud inneholder en gjerningsbeskrivelse som angir nøyaktig hvilken handling som er forbudt. For at vilkåret skal være oppfylt, må gjerningspersonens handling dekke alle elementene i gjerningsbeskrivelsen.

Eksempel – tyveri (straffeloven § 321):
Gjerningsbeskrivelsen i § 321 første ledd bokstav a lyder: «den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.»

Elementene som må være oppfylt:
- «tar» – gjerningspersonen må fysisk ta gjenstanden (borttakelse)
- «en gjenstand» – det må være en fysisk ting (ikke tjenester eller informasjon)
- «som tilhører en annen» – gjenstanden må tilhøre noen andre
- «uberettiget vinning» – gjerningspersonen må ha til hensikt å berike seg

Legalitetsprinsippets betydning:
Dersom handlingen ikke dekkes av ordlyden, kan gjerningspersonen ikke straffes – selv om handlingen ligner på det straffebudet beskriver. Det er dette som menes med analogiforbudet: straffebestemmelser kan ikke tolkes utvidende til å dekke tilfeller som faller utenfor ordlyden.

Forsøk:
Også den som forsøker å begå en straffbar handling, kan straffes etter straffeloven § 16, selv om handlingen ikke ble fullbyrdet. Forsøk straffes mildere enn fullbyrdet lovbrudd.

Tilregnelighet – evnen til å forstå og kontrollere

Begrunnelsen for tilregnelighetskravet er at straff bare gir mening dersom gjerningspersonen hadde mulighet til å handle annerledes. En person som er psykotisk og ikke forstår virkeligheten, kan ikke klandres for sine handlinger på samme måte som en frisk person.

Psykose:
Psykose er den viktigste utilregnelighetsgrunnen. En psykotisk person har en alvorlig forstyrrelse i virkelighetsoppfatningen – vedkommende kan ha vrangforestillinger, hallusinasjoner eller alvorlig forvirring. I norsk rett er det det medisinske prinsipp som gjelder: det er tilstrekkelig at personen var psykotisk på handlingstidspunktet – det kreves ikke at det er årsakssammenheng mellom psykosen og handlingen.

Selvforskyldt rus:
En viktig presisering: selvforskyldt rus (å bli beruset av alkohol eller narkotika) fritar ikke for straff. Straffeloven § 20 andre ledd slår fast at bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus ikke fører til utilregnelighet. Den som begår en handling i beruset tilstand, bedømmes som om vedkommende var edru.

Rettspsykiatrisk vurdering:
I alvorlige straffesaker der det er tvil om gjerningspersonens tilregnelighet, oppnevner retten rettspsykiatrisk sakkyndige som vurderer gjerningspersonens psykiske tilstand. Den rettsmedisinske kommisjon kvalitetssikrer de sakkyndiges rapport. Det er likevel retten – ikke de sakkyndige – som avgjør tilregnelighetsspørsmålet.

22. juli-saken (2012):
Tilregnelighetsspørsmålet ble satt på spissen i rettssaken etter terrorangrepene 22. juli 2011. To sakkyndige rapporter ga ulike konklusjoner: den første konkluderte med at gjerningspersonen var psykotisk (utilregnelig), den andre at han var tilregnelig. Oslo tingrett fant at gjerningspersonen var tilregnelig og dømte ham til forvaring.

Unge lovbrytere – mellom 15 og 18 år

Selv om den kriminelle lavaldersgrensen er 15 år, har lovgiver innført en rekke særregler for unge lovbrytere mellom 15 og 18 år:

Fengselsstraff som siste utvei:
Straffeloven § 33 andre ledd fastslår at den som var under 18 år på handlingstidspunktet, bare kan idømmes fengselsstraff når det er «særlig påkrevd». Lovgiver ønsker å unngå at unge mennesker settes i fengsel, fordi fengselsopphold kan være skadelig for utviklingen.

Ungdomsstraff:
Etter konfliktrådsloven kapittel IV kan unge lovbrytere (15–18 år) ilegges ungdomsstraff som alternativ til fengselsstraff. Ungdomsstraff innebærer at den unge følger et strukturert program med oppfølging, ansvarsgjøring og eventuelle kurs eller behandling. Gjennomføringen skjer i regi av konfliktrådet.

Formildende omstendigheter:
Ung alder er alltid en formildende omstendighet ved straffutmåling, jf. straffeloven § 78 bokstav i. En 16-åring vil normalt få vesentlig mildere straff enn en voksen for samme handling.

Forvaring:
Unge under 18 år kan i svært sjeldne tilfeller idømmes forvaring etter straffeloven § 40, men bare dersom det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter». Terskelen er meget høy.

Oppsummering

- For å straffe noen må fire straffbarhetsvilkår være oppfylt samtidig: lovbrudd, skyld, tilregnelighet og strafferettslig alder.
- Vilkår 1: Handlingen må oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Alle elementene i gjerningsbeskrivelsen må være dekket.
- Vilkår 2: Gjerningspersonen må ha utvist skyld – som hovedregel forsett (straffeloven § 21). For noen lovbrudd er uaktsomhet tilstrekkelig.
- Vilkår 3: Gjerningspersonen må være tilregnelig (straffeloven § 20). Psykose, alvorlig psykisk utviklingshemming og sterk bevissthetsforstyrrelse medfører utilregnelighet. Selvforskyldt rus fritar ikke for straff.
- Vilkår 4: Gjerningspersonen må ha fylt 15 år (strafferettslig lavalder). Barn under 15 kan ikke straffes, men barnevernet kan gripe inn.
- Unge mellom 15 og 18 år har særlige rettigheter: fengsel bare når «særlig påkrevd», ungdomsstraff som alternativ, og ung alder som formildende omstendighet.