11.2 Der Holocaust und die Erinnerungskultur

Aldri glemme

Tenk deg at du gar gjennom en gate i Berlin. Du ser ned og legger merke til en liten messingplate i fortauet, ikke storre enn en brostein. Pa den star det: Hier wohnte Sara Goldstein, Jg. 1922, deportiert 1943, ermordet in Auschwitz. Her bodde Sara Goldstein, fodt 1922, deportert 1943, myrdet i Auschwitz.

Du stopper opp. Sara var 21 ar gammel da hun ble drept. Hun bodde akkurat her, i denne gaten, i dette huset. Kanskje sa hun ut av det vinduet du star og ser pa na. Kanskje gikk hun pa skole i naerheten, hadde venner, drommer om fremtiden.

Denne lille messingplaten er en Stolperstein, en snublestein, og den er en del av Tysklands omfattende Erinnerungskultur, minnekultur. For a forstå det moderne Tyskland ma vi forstå Holocaust og det tyske oppgjoret med fortiden. Det er et tungt tema, men det er helt avgjorende.

Der Holocaust - die Shoah

Der Holocaust, ogsa kalt die Shoah (hebraisk for katastrofe), er betegnelsen pa nazistenes systematiske folkemord, der Volkermord, pa seks millioner europeiske joder og millioner av andre ofre under andre verdenskrig. Det er en av historiens verste forbrytelser, og det har satt umiskjennelige spor i tysk identitet.

Forfolgelsen begynte ikke med gasskamrene. Den begynte gradvis, med ord og lover. Allerede i 1933 ble jodiske butikker boikottet. I 1935 kom die Nurnberger Gesetze, Nurnbergerlovene, som fratok joder deres statsborgerskap og forbod ekteskap mellom joder og ikke-joder. Joder ble utestengt fra skoler, universiteter og yrker. Sa kom die Reichspogromnacht, krystallnatten, 9. til 10. november 1938. Den natten ble synagoger brent, jodiske butikker knust og over 30 000 jodiske menn arrestert. Navnet henspiller pa de knuste glassrutene som lå igjen i gatene.

Fra 1941 begynte den systematiske utryddelsen. I Konzentrationslager som Auschwitz, Treblinka og Dachau ble millioner myrdet i gasskamrene. Totalt ble rundt seks millioner joder drept, i tillegg til romaer, funksjonshemmede, homofile og politiske motstandere. Det var industrialisert massemord i en skala verden aldri hadde sett.

Nurnbergprosessene og det forste oppgjoret

Da krigen tok slutt i mai 1945, sto verden overfor et sportsmal ingen hadde stilt for: Hvordan stiller man en hel stat til ansvar for folkemord? Svaret ble die Nurnberger Prozesse, Nurnbergprosessene, de forste internasjonale krigsforbryterdomstolene i historien.

I Nurnberg ble 24 ledende nazister stilt for retten mellom 1945 og 1946. Tolv ble domt til doden, tre ble frikjent. Men det viktigste var kanskje ikke dommene i seg selv, men prinsippet de slo fast: Du kan ikke gjemme deg bak ordre. "Jeg fulgte bare ordre" var ikke et gyldig forsvar. Hvert enkelt menneske har et personlig ansvar for sine handlinger, uansett hva overordnede befaler.

Dette prinsippet la grunnlaget for moderne internasjonal strafferett og das Volkerrecht, folkeretten. De sentrale begrepene fra rettssalen er der Angeklagte (den tiltalte), das Urteil (dommen), schuldig sprechen (a domme skyldig), freisprechen (a frikjenne), die Todesstrafe (dodsstraff) og der Kriegsverbrecher (krigsforbryter). Nurnbergprosessene viste verden at selv de mektigste kan stilles til ansvar.

Vergangenheitsbewaltigung - a ta oppgjor med fortiden

Det tyske ordet Vergangenheitsbewaltigung er et av verdens lengste og viktigste ord. Det betyr "bearbeidelse av fortiden" og beskriver den lange, smertefulle prosessen Tyskland har gatt gjennom for a konfrontere sin nazi-fortid. Det er ikke ett ord pa norsk som fanger hele betydningen. Det handler om mer enn bare a "huske". Det handler om a forstå, anerkjenne, sørge over og laere av det som skjedde.

Denne prosessen var ikke umiddelbar. I de forste tiårene etter krigen var det mange tyskere som helst ville glemme og ga videre. Det var forst pa 1960- og 1970-tallet, da en ny generasjon begynte a stille sporsmal til foreldrene sine, at det tyske samfunnet for alvor begynte a konfrontere fortiden. "Hva gjorde du under krigen, pappa?" ble et definerende sporsmal for en hel generasjon.

I dag er die Erinnerungskultur, minnekulturen, en sentral del av tysk identitet. Hvert ar pa 27. januar, dagen da Auschwitz ble frigjort i 1945, begår Tyskland den offisielle Holocaust-minnedagen. I skoler, parlamenter og pa minnesteder holdes arrangementer. Forbundspresidenten holder en minnetale. Unge tyskere besoker tidligere konsentrasjonsleirer for a laere av historien. Minnet om Holocaust er blitt en del av den tyske identiteten.

Stolpersteine og minnesmerker

En av de mest berorende formene for minnekultur er die Stolpersteine, snublesteinene. Siden 1992 har kunstneren Gunter Demnig lagt ned over 100 000 messingplater i fortauet foran hjemmene til Holocaust-ofre i over 2 000 byer i hele Europa, ogsa noen i Norge. Pa hver stein star det Hier wohnte... (Her bodde...) etterfulgt av personens navn, fodselsar og skjebne.

Det geniale med snublesteinene er at du ikke snubler fysisk. Du snubler med hjertet og forstanden, som Demnig selv har sagt. De gjor minnearbeidet til en del av hverdagen. Plutselig er ikke Holocaust noe som skjedde "et annet sted" med "andre mennesker". Det skjedde her, i denne gaten, med dette mennesket som hadde et navn og en adresse.

I Berlin star ogsa det store Holocaust-Mahnmal, Holocaust-minnesmerket, med sine 2 711 betongsteler nær Brandenburger Tor. Det er et overveldende syn som far deg til a fole deg liten og fortapt, kanskje ikke ulikt det ofrene matte ha foelt. I Nurnberg finnes Dokumentationszentrum, dokumentasjonssenteret, og ved de tidligere konsentrasjonsleirene er det opprettet KZ-Gedenkstatten, minnesteder.

Uttrykket "Nie wieder", aldri igjen, oppsummerer hele den tyske tilnermingen. Det er ikke bare et slagord. Det er et lofte og et grunnprinsipp i tysk politikk og samfunnsliv. Tyskland har tatt et saerlig ansvar for a minne om Holocaust og forhindre folkemord.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi gatt gjennom et av historiens morskeste kapitler og sett hvordan Tyskland har valgt a forholde seg til det. Vi har laert om der Holocaust og die Shoah, det systematiske folkemordet pa seks millioner joder. Vi har fulgt forfolgelsen fra de forste lovene i 1933, via die Nurnberger Gesetze og die Reichspogromnacht, til de systematiske drapene i Konzentrationslager som Auschwitz.

Vi har sett hvordan die Nurnberger Prozesse skapte presedens for internasjonal strafferett, og hvordan Vergangenheitsbewaltigung, bearbeidelse av fortiden, har blitt en sentral del av tysk kultur. Vi har laert om die Stolpersteine, snublesteinene som individualiserer ofrene, og om das Holocaust-Mahnmal i Berlin.

Det viktigste a ta med seg er kanskje uttrykket "Nie wieder", aldri igjen. Det er ikke bare et slagord, men et lofte om at verden aldri ma la noe slikt skje igjen. Og det loftet krever at vi husker, at vi laerer, og at vi aldri slutter a bry oss.